CHANG MAI. Tilbake igjen etter en lang fottur i fjellet. Har besokt landsbyer med stammefolk, ridd elefanter og raftet paa bambooflaater. Jeg var ganske langt nord, ca 70 km fra den burmesiske grensa paa det naermeste. Har ogsaa brukt noen dager i Chang Mai for aa besoke templer og snakke med munker.

Templer og munker
Aa snakke med munker er bra. De skaper ro og balanse. Men, jeg klarte selfolgelig aa rote det til ogsaa.. Jeg besokte munkene i et av de mange templene i Chang Mai. I templene kan man ha en slags munkchat, der man kan faa snakke med munkene. Og jeg skulle inn for aa faa litt ro og balanse i sinnet, hoere om buddhismen osv. Men, det hele tok paa en maate en helt annen retning enn det som var forventet. Jeg tror det startet med at de likte navnet mitt, som representerer "kindness" i Buddhismen. Ogsaa drakk vi bananshake og pratet om vaer og vind helt til samtalen hadde kommet saa langt at jeg hadde lovet bort baade meg selv og sostra mi til dem (sostre: dere faar sloss om det..). Og munkene satt og fneis og lo og dromte om aa vaere servitorer i Porsgrunn.. Den ene lille munken, som forovrig var han som satt aa snuste paa passet mitt (...) ga meg et lykkebaand paa turen... Saa naa flyr jeg altsaa rundt med et lyserosa baand paa armen og jeg har ikke samvittighet til aa ta det av heller...

Stammefolk
Vet ikke hva jeg skal skrive om aa besoke stammefolk. Det er en bitter sweet opplevelse. Det er som en jeg gikk sammen med paapekte: "Its like walking in someones driveway...". Paa en side er man jo velkommen, jeg lekte med barna i skolen og folk var interessert i snoen i Norge (et land de aldri hadde hort om forovrig..), men paa den annen side har man jo ikke noe der aa gjore, det blir liksom som aa gni vaar rikdom inn paa en maate, skjonner du??

Naa skal det sies at vi hadde det veldig hyggelig hos palang folket. Vi spiste middag og de kledde seg opp i stammedrakter og sang og spilte for oss. Etter at de var ferdig aa underholde sa dem "Now, you sing!". Forventningsfulle oyne skinte i stjernelyset.. Aa herregud! Alle vet jo hvor glad jeg er i aa synge (...) og der satt vi altsaa. Jeg, Matt fra New Zealand, Jackie fra Australia, Markus og Caroline fra Tyskland. Vi har ikke akkurat noen felles stammesang for aa si det mildt.. Men, det hele endte godt, det skal sies. Vi tok nemlig motet til oss og fant ut at sanger med bevegelse kunne bote for manglende musikalske evner. Saa der sto vi altsaa og sang "hode, skuldre,kne og taa" til stormende jubel.. Ekstranummer ble det og da vi sang "If you're happy and you know it shake your butt.." ble det liv i stammefolket og gamlemor og alle de andre shaket shaket og smilte og lo. Igjen og igjen. Og jeg sang av full hals...